De tolv tavlers lov
De tolv tavlers lov (latin Lex Duodecim Tabularum) eller tolvtavleloven var den romerske republikks sagnomspunne forfatning og dannet dermed grunnlaget for romerretten.
Tavlene er ikke bevart og finnes ikke i noen fullstendig avskrift, slik at man må kompilere dem av fragmenter overlevert av forskjellige romerske historikere og jurister.
Tavlenes tilblivelse og skjebne[rediger | rediger kilde]
Den romerske historiker Titus Livius (59 f.Kr.-17 e.Kr.) beskrev i sitt monumentale verk Ab urbe condita («Fra byens grunnleggelse»), hvorledes den eldste romerretten ble samlet av en kommisjon på ti medlemmer, decemviri, i Roma i årene 451–450 f.Kr. og vedtatt i 449 f.Kr.[1] Lovene var patrisierstyrets svar på et gammelt folkekrav om å gjøre ellers hemmelig lovgivning offentlig, altså et tidlig eksempel på bevissthet om rettssikkerhet. Etter at lovene var vedtatt, ble de hengt opp på tolv tavler på det romerske forum.
Ifølge Livius hevdet romerne i etterkant at to tavler manglet.[2] Utsendinger hadde vært i Athen og studert Solons lover,[3] og gresk påvirkning på tolvtavleloven er merkbar.[4]
Romersk rett var i utgangspunktet en sedvanerett bestemt av forfedrenes skikk og bruk. Kongen uttrykte denne retten i form av leges («lover») som folket kunne vedta eller forkaste. Rettsoppfatningen var basert på en opplevelse av lovbrudd som en krenkelse av gudene, der alle stod likt og måtte sone overfor de høyere makter, ofte i form av dødsstraff. Men gradvis vant den greske rettsoppfatningen innpass, der det handlet om å gjenopprette tilstanden fra før lovbruddet ved hjelp av bot og erstatning,[5] jfr norrøn rettsoppfatning.
Tavlene ble fullstendig ødelagt under gallernes invasjon av Roma i 390 f.Kr. og aldri offisielt gjenskrevet eller gjenoppsatt, hvilket kanskje kan undre for så viktig et lovverk. Det skyldes muligens at de tolv tavler allerede da var så innarbeidet i og en underforstått del av romernes juridiske hverdag at man ikke så noe behov for noen nedskrivning. De tolv tavlers lov mistet aldri sin betydning som juridisk, nasjonalt og historisk referansepunkt; men gjennom årene kom det utallige andre lover i tillegg, og under den romerske republikk var jurister såpass viktige at deres responsa («tilsvar») fikk juridisk gyldighet, likeså skiftende keiseres dekreter. De eldste lovene gjaldt bare for romerske borgere, og ble kalt ius civile («borgerrett»; civis = «borger»). Denne retten ble håndhevet av praetor som tilrettela prosessen for domstolen. Dette viste problemet med rettshåndhevelse overfor ikke-romerske innbyggere, som ut fra ius civile i praksis var rettsløse. Igjen med grekerne som forbilde kom romerne frem til en ius genium («folkerett»), men etter hvert som romerretten ble gjeldende for hele riket, løste problemet seg av seg selv.[6]
Tavlenes innhold[rediger | rediger kilde]
De tolv tavlers lov er i de fragmenter vi kjenner et enestående vitnesbyrd om en meget tidlig privat- og prosessrett og mos maiorum og inneholder også eksempler på erstatningsrett etter prinsipper som stadig anvendes.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Andersen, Øivind: «tolvtavleloven» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. mai 2024 fra [1]
- ^ Livius, bok 3,34
- ^ Livius, bok 3,31
- ^ Andersen, Øivind: «tolvtavleloven» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 29. mai 2024 fra [2]
- ^ Leo Hjortsø: Rom (s. 72), Gads forlag, København 1969
- ^ Leo Hjortsø: Rom (s. 73)
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Bibliotheca Augustana: Originalteksten på latin (rekonstruksjonsforsøk)
- Constitution Society Home Page: Engelsk oversettelse med noter Arkivert 9. februar 2020 hos Wayback Machine.
- Roman Law Library Arkivert 31. august 2012 hos Wayback Machine. by Yves Lassard & Alexandr Koptev.