Italias historie (1922–1945)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
I perioden fra 1922 – 1945 i Italias historie var Italia ledet av Benito Mussolini og hans fascismebevegelse. Landet var formelt et monarki, men i realiteten under total kontroll av Mussolini og hans svartskjorter.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Kongedømmet Italia
Versaillestraktaten skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var faktisk den første krigen som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med de andre allierte. Særlig den amerikanske president Woodrow Wilsons holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av den russiske revolusjon med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.
Mussolini tar makten[rediger | rediger kilde]
I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin fascistiske bevegelse. Han utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. I 1929 ble Lateranoverenskomsten inngått, og denne sikret Vatikanet et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa, ble Mussolinis regime sett på som et moderne forsøk på å unngå bolsjevisme og for få et land til å fungere. Børskrakket i 1929 berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble 1930-årene storhetstid for fascismen i Italia.
Ekspansjon[rediger | rediger kilde]
I 1935 innledet Italia den andre italiensk-abessinske krig (også kjent som den italiensk-etiopiske krig) som følge av den fascistiske ekspansjonstrang. Italia hadde på denne tiden allerede Eritrea, Libya og Italiensk Somaliland som kolonier, og ønsket å skape en stor italiensk koloni på Afrikas horn, med navn A.O.I. (Afrika Orientale Italiana). Erobringen av Etiopia førte til internasjonal isolering av Italia og dette resulterte i en tilnærming til Tyskland hvor Adolf Hitler på dette tidspunktet hadde tatt makten.
Etter utbruddet av andre verdenskrig angrep Italia Albania og okkuperte landet, mens invasjonen av Hellas året etter ble mislykket. Under slaget om Frankrike forsommeren 1940 gikk Italia inn i krigen på Tysklands side og okkuperte et lite område langs den franske riviera. Italia ble også innviklet i krigen i Nord-Afrika.
Da andre verdenskrig startet var Italia nøytralt i to år. Krigen startet i 1939, men Italia erklærte ikke krig mot Tysklands fiender før i 1941. På dette tidspunktet så det ut som om tyskerne ville vinne, og Italia ville helst være på den riktige siden. Dette har også å gjøre med at Tyskland brøt ikke-angrepsavtalen med Sovjetunionen, og dermed tok opp kampen mot fascistenes store fiende: Stalin og kommunismen.
Vendepunktet[rediger | rediger kilde]
Afrika-eventyret gikk imidlertid ikke bra, og på tross av tysk hjelp og opprettelsen av Afrikakorpset måtte italienerne evakuere Nord-Afrika i 1943. Etter å ha tapt på alle de frontene som de hadde engasjert seg på, ble nå også Italia selv angrepet.
I juli 1943 gikk allierte tropper i land på Sicilia. De tyske og italienske forsvarerne hadde små muligheter til å stå i mot, og evakuerte til fastlandet i august. Den 3. september gikk amerikanske og britiske tropper over Messinastredet, som en fortropp til hovedangrepet på Italia som skulle komme uken etter.
Skepsisen mot krigen hadde vært stor innad i fascistpartiet, og nå hvor de selv var under angrep førte dette til at Mussolinis popularitet var i fritt fall. Den 25. juli 1943 ble Mussolini kalt inn til et møte med kongen og det korporative rådet (Gran Consiglio del Fascismo) der han ble oppsagt. Kort etter dette ble han arrestert og general Pietro Badoglio tok over statsministerrollen.
Den 8. september ble en våpenhvileavtale mellom de allierte og Italia undertegnet. Dette skjedde fordi Mussolini var avsatt, og den nye italienske ledelsen ønsket ikke å fortsette krigen. Den tyske hæren var imidlertid forberedt på en slik hendelse, og avvæpnet raskt den italienske hæren og besatte landet. En tysk okkupasjon av Italia var nå en realitet, og den italienske hæren ble stående uten ordre. Dette førte til at noen av dem overgav seg til de allierte, andre startet en geriljakrig mot tyskerne på egen hånd, og atter andre enn det igjen vervet seg på tysk side.
Utdypende artikler: Den italienske sosialrepublikk og Den italienske motstandsbevegelsen
En borgerkrigslignende situasjon oppstod i landet, og i dette kaoset ble Mussolini befridd fra fangenskap av en Waffen-SS aksjon ledet av Otto Skorzeny. Mussolini ble gjeninnsatt som en tysk marionett, som leder for den tyskstøttede Italienske sosialrepublikk, også kalt «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò, en liten by ved Gardasjøen. Det etter hvert økende italienske området som kom under alliert kontroll ble administrert av Comitato di Liberazione Nazionale som en midlertidig, sivil regjering.
De alliertes fremgang[rediger | rediger kilde]
Terrenget i Italia gjør det til en naturlig festning og den allierte offensiven gikk tregt. Den tyske øverstkommanderende generalfeltmarskalk Albert Kesselring visste godt hvordan terrenget kunne utnyttes til forsvarernes fordel og etablerte flere forsvarslinjer på tvers av landet, hvor den såkalte «Vinterlinjen» eller «Gustavlinjen» var den sentrale. De allierte greide ikke å bryte igjennom denne, og i januar 1944 bestemte de allierte seg for å landsette styrker ved Anzio for å kunne falle de tyske forsvarerne i ryggen, men amerikansk nøling etter ilandsettelsen gjorde at mulighetene for å avskjære de tyske styrkene lenger sør gikk tapt.
Gjennom hele våren forsøkte de allierte å bryte gjennom de tyske linjene i slaget om Monte Cassino. I slutten av mai erobret polske styrker endelig Monte Cassino, og den 4. juni falt Roma. Kampene i Italia fortsatte resten av krigen og de allierte ønsket på denne måten å binde opp mest mulig av de tyske ressursene her, for å lette trykket på de styrkene som nærmet seg Tyskland fra vest og øst.
Slutten[rediger | rediger kilde]
Salò-republikken var et samarbeidsprosjekt mellom Tyskland og de nord-italienske fascistene. Fordi Salò-republikken var under tysk kontroll rykket SS-tropper inn i området kort tid etter okkupasjonen og hentet ut det de kunne finne av jøder. 8000 jøder ble fraktet ut av landet, de fleste av dem ble drept i tyske konsentrasjonsleirer.
På tross av at Salò-republikken var dominert av tyskere, var det der noen av de mest radikale fascistiske prosjektene ble satt ut i livet. Mussolini var ikke fornøyd med den sentralstyrte korporativismen som hadde eksistert i Italia fram til da, men ville bringe det hele et skritt videre, en tanke han delt med mange andre fascister som mente at det gamle regimet hadde feilet på den måten at det ikke var radikalt og sosialistisk nok. Derfor ble det igangsatt prosjekter som tok sikte på å demokratisere ikke bare lønnsforhandlinger og industrienes nasjonale politikk, men også beslutningsprosessene innen den enkelte bedrift. Med andre ord måtte alle beslutninger tas i konsensus mellom arbeidere og sjefer for å være gyldige. Ledende tyske nasjonalsosialister mente at fascistene var i ferd med å starte opp et suspekt kommunistisk prosjekt under deres beskyttelse og advarte Hitler mot det – men til alles forundring mente han at det var greit, og lot fascistene holde på uten å gripe inn. Fordi dette prosjektet fant sted midt i en borgerkrig var det begrenset hvor mye av det som ble satt ut i livet, mange av prosjektene ble aldri mer enn papirtigere.
Den 27. april 1945 var det slutt. Tyskerne hadde trukket seg tilbake, de fascistene som ikke hadde stukket av hadde enten blitt skutt eller tatt til fange av de allierte. Mussolini og ministrene fra Salò-republikken ble fanget av kommunistiske partisaner da de forsøkte å flykte til Sveits. Mussolini og hans elskerinne Claretta Petacci ble henrettet dagen etter i byen Giulino di Mezzegra, og ble etterpå hengt opp ned på byens torg.
Etterspill[rediger | rediger kilde]
I etterkrigstiden var krigsforbrytelser i italiensk offentlighet nesten utelukkende forbundet med tyske nazister. De to årene med tysk okkupasjon, biennio, har blitt fremhevet mens de 20 foregående årene med fascisme, ventennio, har blitt bagatellisert. Pietro Badoglio var en av de hovedmistenkte krigsforbryterne på United Nations War Commissions offisielle liste. Da han inngikk våpenhvile med de allierte i september 1943 ble saken mot Badoglio henlagt.[1]
Til sammen ble 1200 italienere etterlyst for krigsforbrytelser på Balkan og i Afrika, og nesten ingen av disse ble stilt til for retten. Unnlatelse å straffeforfølge skjedde i forståelse med USA og Storbritannia som ikke ønsket å tilskynde kommunisme i Italia og Jugoslavia.[2] I 1989 sendte BBC dokumentaren Fascist Legacy om italienske krigsforbrytelser i Etiopia og Jugoslavia. Italias ambassadør til Storbritannia protesterte mot visningen. RAI kjøpte dokumentaren uten å vise den, bortsett fra at noen utdrag ble vist på i et historiprogram på kanalen LA7.[1]
Etter krigen ble den italienske offiseren Giovanni Ravalli (1909-1998) anklaget for forbrytelser mot menneskheten i Hellas. Ravalli var den eneste italiener tiltalt ved spesialdomstolen for krisforbrytelser i Aten (tiltalen omfattet blant annet voldtekt, tortur, plyndring, mord og deportering) og han ble der dømt til livsvarig fengsel. Ravalli ble sluppet fri etter at Italias regjering truet med å holde igjen krigserstatning. Ravalli ble deretter politimester i Palermo og politisk rådgiver for statsministeren.[1][3][4][5] Den amerikanske historikeren Michael Palumbo avslørte i 1992 Ravallis virksomhet under krigen og Palumbos bok ble stanset da Ravalli truet med søksmål.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8.
- ^ a b Carroll, Rory (25. juni 2001). «Italy's bloody secret». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 4. juni 2024.
- ^ Caroli, P. (2022). Transitional justice in Italy and the crimes of Fascism and Nazism. Routledge.
- ^ Plesch, D. (2017). Human rights after Hitler: the lost history of prosecuting Axis war crimes. Georgetown University Press.
- ^ Quénivet, N. (2021). Sexual offenses in armed conflict and international law. In Sexual Offenses in Armed Conflict and International Law. Brill Nijhoff.