Kulturlandskap
Kulturlandskap er landskap som i større eller mindre grad er påvirka av mennesker. Det upåvirkede naturlandskapet er kulturlandskapets motsetning.
Kulturlandskapet omfatter et vidt spekter av menneskelig påvirkning, fra jeger- og samlerkulturers lite kulturpåvirka områder, via beitelandskap og jordbrukslandskap til bylandskaper som nesten i sin helhet er menneskeverk. Områder som er helt upåvirka av menneskelig aktivitet finnes knapt på jorda i dag.[1] Det er vanlig å bruke betegnelsen naturlandskap om områder der naturlige økosystemer dominerer, og kulturlandskap om områder der økosystemene er vesentlig endret og menneskelige innslag er godt synlige. Men selv ikke i de mest urbane landskap kan en se helt bort fra naturelementene.[1]
Landskap i endring[rediger | rediger kilde]
Landskapet er ikke stabilt. Landskapet vi kan observere er stadier i en prosess, og dette gjelder naturlandskapet så vel som kulturlandskapet. Samspillet mellom økologiske og samfunnsmessige faktorer er kompliserte, og landskapet er et visuelt uttrykk for dette. Årsakssammenhengene er kompliserte.[2] Erosjon, avleiring, landheving, vegetasjonssuksesjon og klimaendringer er naturgeografiske prosesser som kan føre til vesentlige endringer i ressurser og ressurstilgang i kulturlandskapet. Menneskelige inngrep kan være utpining av jorda og overbeskatning av ressursene.[2]
Fra 1750 til 1900 ble arealet av kultivert land økt fra 360 til 850 millioner hektar, der gressletter i Amerika og Asia representerer det største naturlige økosystemet som ble omdannet til jordbruksland. I løpet av 1900-tallet hadde Australia økt sitt jordbruksland med 900 %, Argentina med 500 %, Canada med 75 %, Russland med 45 %, USA med 40 %, India med 40 % og Kina med 25. Mye av dette nye jordbrukslandet ble brukt til kornproduksjon, først og fremst hvete. I Europa derimot har det totale jordbruksarealet gått ned eller stagnert fra 1950 til 2000. I Frankrike, Tyskland og Spania skjedde ingen utvidelse, i Storbritania ble jordbrukslandet redusert med 20 %, i Italia var reduksjonen 23 % og i Sverige 25 %. Uansett skjedde den største landbruksutvidelsen i Brasil, der økningen fra 1900 til 1950 var på 900 % og fra 1950 til 2000 skjedde en videre økning på 200 %. I Brasil har de nye jordbruksarealene vært brukt til kjøttproduksjon og soyabønner. En del av utvidelsene har skjedd på bekostning av regnskogen i Amazonas.[3]
Ved begynnelsen av 2000 utgjorde verdens enger og beitemark 34 millioner km2, mens arealet som er avsatt for avlinger var 15,3 millioner km2.[3] Fra 1900 til 2000 økte urbane arealet fra 47 000 km2 til 538 000 km2, et areal litt mindre enn Frankrike.[4]
Landskap basert på menneskelig virksomhet[rediger | rediger kilde]
Kulturlandskap er ikke økologisk stabile. I jordbrukslandskapet opprettholdes f.eks. en kunstig økologisk balanse gjennom hogst, sviing, beiting, drenering, jordbearbeiding, såing og ugrasbekjempelse.
Ulike aspekter på landskapet[rediger | rediger kilde]
Kulturlandskapet kan betraktes fra flere innfallsvinkler. Ved en visuell tilnærming beskriver en det landskapsbildet en ser med øynene eller kan studere ut fra kart og bilder. En funksjonell tilnærming betrakter menneskenes utnyttelse av områdets naturressurser. I en strukturell tilnærming vil en se på landskapet som et uttrykk for beboernes tilpasning til økonomisk-politiske maktstrukturer i samfunnet. Grunnleggende samfunnsendringer, for eksempel fra fødal samfunnsstruktur til kapitalisme, gjenspeiles i landskapet. I en humanistisk tilnærming er man opptatt av ulike måter mennesker identifiserer seg med landskapet til ulike tider. Dette kommer til uttrykk i kunst, litteratur og i aktiviteter. [2]
Strukturer fra ulike tidsperioder[rediger | rediger kilde]
Kulturlandskapet må betraktes fra en historisk synsvinkel. Det kulturlandskapet vi opplever i dag er i de fleste tilfeller lag på lag med rester av kulturlandskap fra ulike tidsperioder, med ulike driftsformer og ikke minst samferdselssystemer. Dagens mennesker har stadig mindre erfaring og kunnskap som gjør dem i stand til å tolke sporene etter tidligere tiders førindustrielle bruk av landskapet. Ofte må man hente inn eksperthjelp som arkeologer og kulturhistorikere (etnologer) for å tolke spor etter tidligere tiders kulturlandskap.
Legger en vekt på de ulike måtene folk identifiserer seg med landskapet på, slik det kommer til uttrykk i muntlige beretninger, i litteraturen og kunsten, kan en si at en har en humanistisk tilnærming til landskapet.
Ulike definisjoner av kulturlandskap[rediger | rediger kilde]
Definisjoner av kulturlandskap kan grupperes i tre hovedgrupper (etter Jones 1991):
Det menneskeformede landskap[rediger | rediger kilde]
I henhold til Bruun (1996) er kulturlandskapet det menneskeformede landskapet
- Høstingslandskapet, ekstensivt drevet med uttak av naturens produksjon gjennom beiting, slått, hogst m.v.
- Dyrkingslandskapet, omformet gjennom landbruk.
- Bebyggelseslandskapet, mosaikk av byggefelt, jordbruk, rester av høstingslandskap og naturarealer.
- By- og industrilandskapet, urbane miljø dominert av bebyggelse og teknologi.
De truede elementene[rediger | rediger kilde]
Kulturlandskap kan også defineres som verdifulle trekk eller elementer som er truet i det menneskeskapte landskapet.
Brukes ofte om det gamle jordbrukslandskapet som særegent i forhold til urbane miljø, som inneholder av verdifulle kulturminner og kulturarv, inneholder av verdifulle kulturbetingede biotoper (leveområder) med stort økologisk artsmangfold og /eller estetisk høyverdig i forhold til "moderne" ensidige drevne produksjonsflater, bygninger i standardisert byggestil etc.
Elementer av betydning[rediger | rediger kilde]
Kulturlandskap kan også defineres som elementer i landskapet som har betydning for en gruppe mennesker i en bestemt kultur eller sosioøkonomisk sammenheng.
Begrepet brukes om "en måte å se på", avhengig av individuelle erfaringer og sosialt betingete forventninger. Landskapet utgjør et sett av symboler, som uttrykker menneskets verdigrunnlag, og folks mentale forestillinger om landskapet er sentralt.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Arne Lie Christensen: Etnologiens kulturlandskap NB
- Jones, Michael (1999): Kulturlandskapets utvikling i Norge. (Trondheim)
- Framstad, Erik og Ingunn Lid (1999): Jordbrukets Kulturlandskap, Forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget.
- Fremstad, Eli og Asbjørn Moen (red.) (2001): Truede vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitenskapsmuseet Rapp. bot. Ser. 2001-4: 1-231. (Trondheim) [1]
- Norderhaug, Ann et. al. (red.) (1999): Skjøtselboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. [2][død lenke]
- Smil, Vaclav (2013). Harvesting the Biosphere: What We Have Taken from Nature (engelsk). MIT Press. ISBN 978-0-262-31227-1.
