Marit Arnstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marit Arnstad
Født4. mai 1962[1]Rediger på Wikidata (62 år)
Skatval (Nord-Trøndelag)
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, journalist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo (1991) (akademisk grad: cand.jur.)
SøskenEli Arnstad
PartiSenterpartiet[1]
NasjonalitetNorge
Norges samferdselsminister
18. juni 2012–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerMagnhild Meltveit Kleppa
EtterfølgerKetil Solvik-Olsen
Senterpartiets parlamentariske leder
9. april 2014–
ForgjengerLiv Signe Navarsete
25. mars 2003–30. september 2005
ForgjengerOdd Roger Enoksen
EtterfølgerMagnhild Meltveit Kleppa
Norges olje- og energiminister
17. oktober 1997–17. mars 2000
RegjeringBondevik I
ForgjengerRanveig Frøiland
EtterfølgerOlav Akselsen
Stortingsrepresentant
1. oktober 2013–
ValgkretsNord-Trøndelag
1. oktober 2001–30. september 2005
ValgkretsNord-Trøndelag
1. oktober 1993–30. september 1997
ValgkretsNord-Trøndelag
Marit Arnstad på Commons

Marit Arnstad (født 1962) er en norsk politiker. Hun er Senterpartiets parlamentariske leder siden 2014. Hun har vært stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag i fem valgperioder, samferdselsminister og olje- og energiminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Familie, utdannelse og tidlig politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Hun vokste opp på slektsgården Arnstad vestre på Skatval, i en politisk interessert familie. Marits farbror Per Magnar Arnstad og farfar Peder J. Arnstad var Sp-politikere. Marits tvillingsøster er ordfører Eli Arnstad, og Ada Arnstad er Marits niese.[2]

Hun var aktiv i Norges Gymnasiastsamband mens hun gikk videregående skole.[3][4] Marit og Eli Arnstad gjorde parallelle karrierer i Senterungdommen og Senterpartiet, og Marit ble tidlig oppfattet som den mest radikale av de to.[3]

Marit Arnstad var leder i Senterungdommen fra 1986 til 1988 og personlig rådgiver for miljøvernminister Kristin Hille Valla i Syse-regjeringen fra 1989 til 1990.[5]

Hun studerte jus ved Universitetet i Oslo ved siden av partipolitikk og journalistikk. Hun arbeidet i Trønder-Avisa, Nationen og VG.[6][7] Hun tok juridisk embetseksamen i 1991.[5]

Stortings- og regjeringsposter[rediger | rediger kilde]

I 1992 ble hun ansatt som leder for Senterpartiets stortingssekretariat. Året etter, ved et stortingsvalg sterkt påvirket av den kommende folkeavstemningen om EU-medlemskap, ble Arnstad valgt til stortingsrepresentant for hjemfylket.[5]

Senterpartiet mistet noe overraskende sitt annet mandat fra Nord-Trøndelag ved stortingsvalget i 1997. Arnstad mistet stortingsplassen, men ble utnevnt til olje- og energiminister i «sentrumsregjeringen». Arnstad hadde, som første statsråd, fødselspermisjon i 1999.[8] Hun gikk av sammen med resten av regjeringen på gasskraftsaken i 2000.[9]

Hun var stortingsrepresentant fra 2001 til 2005, de siste to årene som Senterpartiets parlamentariske leder.[5] Hun frasa seg gjenvalg i 2005, dels av familiære grunner, dels for å søke karriere utenfor politikken.[9][10] Hun deltok i regjeringsforhandlingene på Soria Moria.[11]

Advokat og profesjonelt styremedlem[rediger | rediger kilde]

Hun var advokatfullmektig og senere advokat i advokatfirmaet Schjødt i Trondheim, som etter hvert ble en del av Arntzen de Besche, som har vekt på forretningsjus.[5][9]

Ved siden av advokatyrket hadde hun mange styreverv, blant annet som styreleder ved NTNU fra 2005 til 2012, styreleder i Statskog fra 2009 til 2012 og styremedlem i Aker Seafoods, COWI Norge, Statoil, Polaris Media og Opplysningsvesenets fond.[5][9]

Tilbake i rikspolitikken[rediger | rediger kilde]

I 2012 ble Arnstad utnevnt til samferdelsminister i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering.[5][9] I 2013 la hun frem regjeringens forslag til Nasjonal transportplan (NTP) for perioden 2014–2023.[12]

Hun var ventet å utfordre tidligere landbruksminister Lars Peder Brekk som Senterpartiets førstekandidat i Nord-Trøndelag foran neste stortingsvalg.[9][13][14] Brekk trakk seg etter at Arnstad fikk flertall i prøvenominasjonene i Senterpartiets lokallag i fylket.[15] Arnstad ble nominert.[16]

Da regjeringen gikk av og hun gikk tilbake til Stortinget, ble hun leder i Stortingets næringskomité.[5] Da Liv Signe Navarsete gikk av som partileder i våren 2014, overtok Arnstad som parlamentarisk leder, mens Trygve Slagsvold Vedum ble partileder.[5][17]

Arnstad spilte en viktig rolle i regjeringsforhandlingene på Hurdal i 2021, som en av Senterpartiets forhandlere, sammen med Vedum.[11] Fremfor å gå inn i Jonas Gahr Støres regjering, som ble en mindretallsregjering, fortsatte hun som parlamentarisk leder.[5][18]

Hun søker ikke gjenvalg til Stortinget ved valget i 2025. Hun vil da ha sittet til sammen fem perioder på tinget.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.stortinget.no, besøkt 1. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 2. Skatval Historielag. s. 8–9. 
  3. ^ a b Brende, Børge (1. juli 1987). «Grønn tvilling ble gjenvalgt». Aftenposten: 3. 
  4. ^ Moen, Elisabeth Skarsbø (17. mars 1999). «Broiler-skolen nedlagt». Verdens Gang. 
  5. ^ a b c d e f g h i j «Marit Arnstad». Stortinget.no. 
  6. ^ «Personalia». Aftenposten. NTB: 15. 7. januar 1988. 
  7. ^ Skartveit, Hanne; Nyquist, Finn Oluf (13. september 1992). «Flukten fra politikken». Verdens Gang: 20–24. 
  8. ^ Bratholm, Eva (29. januar 1999). «Statsråd fullfører kulturrevolusjon». Dagbladet. Besøkt 14. mai 2024. 
  9. ^ a b c d e f Sved, Børge (18. juni 2012). «Etter tolv år er hun tilbake som minister». Adresseavisen. Besøkt 14. mai 2024. 
  10. ^ Nilsen, Tine (2. juni 2004). «Marit Arnstad trekker seg». NRK Trøndelag. Besøkt 18. juni 2012. 
  11. ^ a b Rønning, Mats, Solheim, Ingunn og Skårdalsmo, Kristian (24. september 2021). «Vedums mektige bakspiller». NRK. Besøkt 14. mai 2024. 
  12. ^ Krekling, David Vojislav (12. april 2013). «Transportplan til 508 milliarder». NRK. Besøkt 14. mai 2024. 
  13. ^ «Marit Arnstad vil tilbake til politikken». Dagens Næringsliv. 18. mars 2011. Besøkt 14. mai 2024. 
  14. ^ «Arnstad vil utfordre Brekk». NRK Trøndelag. NTB. 1. juni 2012. Besøkt 18. juni 2012. 
  15. ^ Rossing, Sivert (19. september 2012). «Brekk til Arnstad: - Gratulerer!». Trønder-Avisa: 4–5. 
  16. ^ Rossing, Sivert (26. november 2012). «Marit vil stoppe Oslo-suget». Trønder-Avisa: 4–5. 
  17. ^ Granviken, Simen (9. april 2014). «Arnstad blir ny parlamentarisk leder». Adresseavisen. Besøkt 10. april 2014. 
  18. ^ a b Rønning, Mats og Skårdalsmo, Kristian (13. mai 2024). «‘Sp-dronninga’ gir seg på Stortinget». NRK. Besøkt 14. mai 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marit_Arnstad&oldid=24458058»