Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
Jorden, vår egen planet som er én av åtte i solsystemet og den enseste hvor det er påvist at liv eksisterer
En planet (gammelgresk: πλανήτης αστήρ, planētēs astēr, som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest, og som er tilstrekkelig massiv til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men samtidig ikke så massiv at det forårsaker kjernefysisk fusjon. I tillegg må den ha ryddet «nabolaget» for planetesimaler. Begrepet planet er gammelt, med bånd til historie, vitenskap, mytologi og religion. Planetene ble opprinnelig sett på som guddommelige eller utsendte av guddommer av mange tidlige kulturer. Etter hvert som den vitenskapelige kunnskapen utviklet seg endret også den menneskelige oppfatningen av planetene seg.
I 2006 vedtok den internasjonale astronomiske union offisielt en resolusjon som definerte planeter innenfor solsystemet. Denne definisjonen har både blitt rost og kritisert, og den er fremdeles omstridt blant enkelte forskere siden den ekskluderer mange objekter med planetmasser basert på hvor eller hva de går i bane rundt. Ptolemaios antok at planetene gikk i bane rundt jorden i episykluser. Selv om tanken om at planetene gikk i bane rundt solen hadde blitt foreslått en rekke ganger, var det ikke før Galileo Galilei utførte de første astronomiske observasjonene ved hjelp av teleskop på 1600-tallet at dette synet ble støttet med beviser.
Kometen Hale-Bopp (formelt utpekt som C/1995 O1) var utvilsomt den mest observerte kometen i det 20. århundre, og en av de tydeligste sett på mange tiår. Her et bilde fra 1997.
Willebrord van Rojen Snell var en nederlandskastronom og matematiker mest kjent for loven om refraksjon nå kjent som Snells brytningslov. Han var sønn av Rudolph Snel van Royen, professor i matematikk ved universitetet i Leiden frem til Willebrord etterfulgte ham i 1613. Snel van Royen var professor ved universitetet i Leiden 1613–1626, og han publiserte et stort antall bøker innen den ren- og anvendt matematikk, rundt temaene landmåling, navigasjon, hydrografi og astronomi. Han oversatte en del av disse arbeidene til latin, og publiserte dessuten andre lærdes arbeider. Da han døde ble han begravet i Pieterskerk i Leiden. Snell utviklet en metode som gjorde det mulig å beregne pi nøyaktig til 35 sifre etter komma.
Ganymedes er en av Jupiters måner og den største månen i solsystemet. Den er den syttende månen og den tredje galileiske månen utover fra Jupiter. Månen fullfører et omløp på ca. syv dager og er en del av en 1:2:4–baneresonans med henholdsvis månene Europa og Io. Den har en diameter på 5 268 km, 8 % større en planetenMerkur, men den har kun 45 % av sistnevntes masse. Diameteren er 2 % større enn Titan, den nest største månen. Den har også den høyeste massen av alle planetariske satellitter, med 2,02 ganger massen til månen.
