Redaktør Lynge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knut Hamsun: Redaktør Lynge, utgitt i København 1893.

Redaktør Lynge er Knut Hamsuns femte roman, utgitt i 1893 og den første av hans bøker som måtte bestilles i nytt opplag, og det allerede etter én uke. Med Redaktør Lynge gikk Hamsun bort fra den psykologiske romanen han gjorde seg bemerket med i Sult og Mysterier, og tok i stedet for seg aktuelle politiske emner.

Hovedpersonen i boken, redaktør Lynge i avisen Gazetten, er en åpenbar karikatur av Olaf Thommessen, som var redaktør i Verdens Gang da boken ble skrevet.

I det eksemplaret Hamsun sendte til sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Dette Arbejde er fra de Dage da jeg mente mig kaldet til at tryte andre.» (Verbet tryte betyr visstnok «å gjøre slutt på».) Eksemplaret befinner seg i dag på universitetsbiblioteket i Bergen.[1]

I Hamsuns oppvekst hadde faren hans og naboen Johan Hansbakk delt et abonnement på Verdens Gang. Alt i Sult hadde Hamsun skrevet inn redaktør Thommessen i verdenslitteraturen som den uforferdede redaktør. I Redaktør Lynge var bildet endret til - med romanhelten «Leo Høibro»s ord, Hamsuns alter ego - en person som «mangler hjertets dannelse, hans blod er falskt i ham». «Høibro» opplever også det forsmedelige at hans elskede velger ham bort til fordel for en bondestudent som har nettopp redaktør Lynge som ideal.[2] Svik var nettopp det Hamsun hadde opplevd fra Thommessen, etter å overlatt ham sin novelle «Hasard». I desember 1889 kom Hamsun over Dostojevskijs roman Spilleren i norsk oversettelse, og oppdaget at handlingen minnet sterkt om «Hasard». Han ba derfor Thommessen om å få novellen tilbake til omarbeidelse, før den kunne trykkes. Men Hamsuns bekymring over flere likhetstrekk mellom «Hasard» og Spilleren uroet ikke redaktøren, som sa det var for sent å trekke novellen tilbake, siden den skulle fylle tre av juleheftets åtte sider.[3] Dessuten kunne jo Thommessen bevitne at Hamsuns tekst var skrevet før Dostojevskijs bok kom på norsk. Så da Hamsun likevel ble beskyldt for plagiat, og Thommessen som kunne renvasket ham, valgte å tie - satte Hamsun seg ned og skrev Redaktør Lynge.[4]

Bjørnstjerne Bjørnson hadde ramt Morgenbladets redaktør Christian Friele med sitt portrett av ham i skuespillet Redaktøren. Hamsun gjorde nå det samme mot redaktør Thommessen, og i februar 1893 sendte han fra seg hevnmanuskriptet. Forleggeren P.G. Philipsen (1812-77)[5] var imidlertid uvillig til å godta at hovedpersonen skulle hete «Olafsen» så lenge modellen faktisk het Olaf til fornavn. Hamsun godtok å omdøpe redaktøren, og kalte ham Lynge.[6]

Som ung skribent hadde Hamsun skrevet for Verdens Gang, og i ett av hans brev står det: «Holst og Thommessen var gode mod mig, og naar jeg kommer tilbage, saa skal jeg skrive godt for dem.» Til Thommessen selv skrev han en gang: «Blir jeg saasandt til noget i Verden, skal jeg huske Dem det bedre.»[7]

Hamsun oppholdt seg i Paris da Redaktør Lynge utkom, men anmeldelsene fikk han med seg når han leste norske aviser. Det skuffet ham dypt at Bjørnson kalte boken «den uærligste» i norsk litteratur. Nils Kjær skrev i Dagbladet at Hamsuns personlige motvilje mot Thommessen hadde gjort romanskikkelsen til ren karikatur, men ga Hamsun honnør for å ytre seg under fullt navn, noe som fikk redaktør Lars Holst til å skrive en mot-anmeldelse. Det samme opplevde Hans Aanrud i Christiania Intelligentssedler; Aanrud var en venn av Hamsun. Redaktør Thommessen selv håndplukket Arne Garborg som Verdens Gangs anmelder av Hamsuns bok; han visste at Garborg mislikte Hamsun. Og Garborgs vurdering var at Redaktør Lynge slo tilbake på Hamsun selv; den var skrevet «for pøbelen». Dette fikk Hamsun til å vurdere å trykke en kunngjøring i Dagbladet med oppfordring til Thommessen om å stå frem:

«Paris, 28 April 1893.
I anledning af gentagne Skriverier om min Bog Redaktør Lynge erklærer jeg herved, at jeg selvfølgelig overtager Ansvaret for alt, hva jeg deri har sagt. Min Model opfordres herved til at træffe de Forføjninger, han ønsker mod mig, jeg skal intet fragaa, intet fordølge. Han bør ikke af Hensyn til, at han ikke er nævnt ved Navn i min Bog unlade at træde frem, det vilde være Affektation af ham at lade ukyndig om, at det er netop ham og ingen anden, jeg har ment.»[8]

Thommessen hadde kalt Hamsun «en humbugmaker» i avisen sin; nå ville Hamsun ramme «den humbug, han representerer: det var min misjon.» Men så ble han betenkt ved spørsmålet om dom for injurier kunne sones i fengsel, eller om han risikerte å få bot? Han forkastet endelig planen om å fremprovosere en rettssak, da forlegger P.G. Philipsen påpekte at noe slikt bare ville forsterke inntrykket av ham som en bråkmaker.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hallvard S. Bakken: «Hamsuniana», Bergens Tidende 8. mars 1975
  2. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 182-83), Gyldendal 2003, ISBN 82-05-30069-0
  3. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 139)
  4. ^ «Et turbulent trekantdrama», 3. oktober 2016
  5. ^ «P.G. Philipsen», gravsted.dk
  6. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 178)
  7. ^ «Et turbulent trekantdrama», 3. oktober 2016
  8. ^ «Et turbulent trekantdrama», 3. oktober 2016
  9. ^ Ingar Sletten Kolloen: Hamsun, svermeren (s. 184)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Redaktør_Lynge&oldid=24487195»