Urininkontinens
Urininkontinens er en tilstand hvor personer plages med ufrivillig urinlekasjer som kan forårsake stor innvirkning på livskvalitet.[1] Urinkontinens er definert som en viktig del av geriatisk helsehjelp.[2]
Ifølge undersøkelser[hvor?] har cirka 20–30 % av alle hjemmeboende kvinner og menn over 75 år urininkontinens. På sykehjem[hvor?] er det enda høyere. Tilstanden preges ofte av økte kostnader og pleie for pasient og pårørende. Tilstanden kan være underdiagnostisert, da mange tenker det er et aldersfenomen og kvier seg derfor å snakke med lege om det.[3][4][5]
Både bekkenoperasjoner, graviditet, fødsel og overgangsalder er risikofaktorer for urinkontinens. Ofte er tilstanden et resultat av en underliggende medisinsk tilstand.
Fire hovedtyper[rediger | rediger kilde]
Det finnes fire hovedtyper:[6]
- Urininkontinens på grunn av overaktiv blære.
- Stressinkontinens på grunn av dårlig lukt av blære.
- Overløpsinkontinens på grunn av en dårlig sammentretting av blære eller blokkering av urinrøret.
- Funksjonellinkontinens på grunn av medisiner eller helseproblemer som gjør det vanskelig å komme seg til badet.
Årsak[rediger | rediger kilde]
Urininkontinens kan skyldes urologisk eller ikke-uroliske årsaker. Urologiske årsaker klassifiserer oftest som enten en dysfunksjon i blære eller urinrøret som kan være overaktiviet i derusor, dårlig overholdelse av blære, hypermobilitet i urinrøret eller iboende sfinktermangel. Ikke-urologiske årsaker kan innebære infeksjon, medisner, psykologiske faktorer, polyuria, avføring eller begrenset mobilitet.[7]
De mest vanligste typene er urininkontinens og stressinkontinens. Kvinner med begge problemer har en blandet urininkontinens. Etter overgangsalder reduseres østrogenproduksjonen hvorav det hos noen kivnner vil urinvevet bli tynnere.[8] Stressinkontinens er forårsaket av et tap av støtte i urinrøret, hvilket vanligvis er konsekvens av en skade på bekkenstøttestrukturer som følge av fødsel. Stressinkontinens preges av små urinlekkasje i løpet av aktiviteter som hoste, nysing og løfting. I tillegg til det kan hypping trening i aktiviteter med for stor innvirkning fføre til at inkontinensen utvikler seg.
- Polyuri (overdreven urinproduksjon) hvor årsakene oftest er ukontrollert diabetes mellitus, overdreven væskedrikking, sentral[klargjør]. Polyuri forårsaker vanligvis urinnøshet og hyppighet, men alene fører det ikke nødvendigvis til inkontinens.
- Forstørret prostata
- Forstyrrelser som multippel sklerose, spina bifida, Parkinsons sykdom, hjerneslag og ryggmargsskade kan alle forstyrre blærens nervefunksjon.
Cirka 33 % av alle kvinner opplever urininkontinens etter fødsel; kvinner som føder vaginalt har dobbelt så stor sannsynlighet for urininkontinens som kvinner som føder med keisersnitt.[9]
Inkontinens hos barn[rediger | rediger kilde]
En babys blære fylles til et bestemt punkt før den trekker seg automatisk sammen. Når barnet blir eldre, utvikler nervesystemet seg. Barnets hjerne får meldinger fra den fylte blæren for å forhindre at barnet automatisk tømmer blæren, men heller vente til barnet besemmer selv for å gå på toalettet. Feil i denne meldings-mekanismen kan resultere i inkontinens. Årsaken til feilen kan være alt fra noe enkelt til noe mer kompleks.
Behandling[rediger | rediger kilde]
Behandling av urininkontinens innebærer trening av bekkenet, blæren, kirugi og elektrisk stimulering.[10] Atferdsterapi fungerer bedre enn medisiner mot stress og urininkontinensen.[11] Fordelen med medisin er liten og det er uavklart hvordan medisinen kan hjelpe. Urininkontinens er mest vanligst hos eldre kvinner.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ackley B (2010). Nursing diagnosis handbook : an evidence-based guide to planning care (9th ed.). Maryland Heights, Mo: Mosby. ISBN 9780323071505.
- ^ Venes D (2013). Taber's cyclopedic medical dictionary. Philadelphia: F.A. Davis. ISBN 9780803629776.
- ^ Wyller TB. Geriatri – en medisinsk lærebok. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2011
- ^ Engedal K, Wyller TB (red): Aldring og hjernesykdommer. Oslo: Akribe Forlag, 2003; s. 109–121
- ^ Hunskaar S et al. Epidemiology and Natural History of Urinary Incontinence. Int Urogynecol J 2000; 11: 301–319
- ^ Ghosh AK (2008). Ghosh AK (2008). Mayo Clinic internal medicine concise textbook. Rochester, MN: Mayo Clinic Scientific Press. s. 339.ISBN 9781420067514.
- ^ https://www.auanet.org/education/auauniversity/for-medical-students/medical-students-curriculum/medical-student-curriculum/urinary-incontinence Arkivert 28. november 2019 hos Wayback Machine. Besøkt 3. januar 2020
- ^ https://www.womenshealth.gov/a-z-topics/urinary-incontinence
- ^ https://obgyn.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.3109/00016349.2010.526188 Besøkt 3. januar 2020
- ^ Shamliyan T, Wyman J, Kane RL (April 2012). "Nonsurgical Treatments for Urinary Incontinence in Adult Women: Diagnosis and Comparative Effectiveness". AHRQ Comparative Effectiveness Reviews. Agency for Healthcare Research and Quality (US). PMID 22624162.
- ^ Balk EM, Rofeberg VN, Adam GP, Kimmel HJ, Trikalinos TA, Jeppson PC (March 2019). "Pharmacologic and Nonpharmacologic Treatments for Urinary Incontinence in Women: A Systematic Review and Network Meta-analysis of Clinical Outcomes". Annals of Internal Medicine. 170 (7): 465–479. doi:10.7326/M18-3227. PMID 30884526.
- ^ https://www.nia.nih.gov/health/urinary-incontinence-older-adults Besøkt 3. januar 2020
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Urinary incontinence – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
 | Du bør aldri bruke informasjon fra internett, inkludert Wikipedia, som eneste kilde til avgjørelser eller tiltak i helsemessige spørsmål. Ved legemiddelspørsmål bør du rådspørre apotek eller lege, ved helsespørsmål relevant autorisert helsepersonell, og ved dyresykdom bør du rådspørre veterinær. Bruk aldri reseptbelagte legemidler uten etter råd fra lege. Søk råd på apoteket ved bruk av reseptfrie legemidler, kosttilskudd og naturmidler, spesielt om du også bruker reseptbelagte midler. Bruk av flere legemidler samtidig kan gi utilsiktede effekter. | |