Hopp til innhold

Det jødiske hjem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det jødiske hjem
LandIsrael
Leder(e)Hagit Moshe (19. januar 2021–)
Grunnlagt2008
ForgjengerDet nasjonalreligiøse partiet
HovedkvarterJerusalem
Antall medlemmer28 112 (1. januar 2017)[1]
IdeologiReligiøs sionisme enstatsløsning
Politisk posisjonHøyresiden

Det jødiske hjem (hebraisk: הבית היהודי) er et politisk parti i Israel, opprettet i november 2008 av politikere tilhørende den tidligere borgerlige valgkoalisjonen Halkhud HaLeumi - Mafdal. Første partileder var rabbi Daniel Hershkovitz, i november 2012 etterfulgt av Naftali Bennett.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det jødiske hjem ble dannet ved et samarbeide mellom tre mindre høyrepartier: Mafdal, Moledet og Tkuma. De to sistnevnte hoppet imidlertid av, og i prinsipp gjenstod det da kun valgbare kandidater fra det nasjonalreligiøse partiet Mafdal ved parlamentsvalget den 10. februar 2009. Det jødiske hjem fikk 3 % av stemmene, tre mandat i Knesset og fikk også plass i Benjamin Netanyahus regjering, der partilederen Daniel Hershkowitz ble minister med ansvar for vitenskap, teknologi og romfartsspørsmål.

I november 2012 ble Naftali Bennett valgt til ny partileder. Han klarte å få Tkuma og noen kandidater fra Moledet til igjen å slutte seg til partiet før valgene i 2013[2] der Det jødiske hjem ble fjerde største parti med 9,12 % av stemmene og 12 mandater i Knesset.

Ved Knesset-valget i 2015 gikk partiet tilbake, fikk 6,41 % av stemmene og mistet fire plasser i Knesset. Partiet fikk tre ministre i Netanyahus nye regjering: partilederen Naftali Bennett ble undervisningssminister, visepartilederen Ayelet Shaked justisminister, og Uri Ariel landsbruksminister. I desember 2018 meddelte de to førstnevnte at de forlot Det jødiske hjem for å danne det nye partiet Nye Høyre.[3]

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Det jødiske hjem motsetter seg en selvstendig palestinsk stat, vil ha flere israelske bosetninger og annektere storparten av Vestbredden.[4]

Økonomisk vil partiet bryte opp statlige monopoler og begrense fagforeningers innflytelse i arbeidssmarkedet.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]