Hopp til innhold

Lǐ (neokonfucianisme)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

( 理 ) er et filosofisk konfuciansk begrep som ble utviklet under Song-dynastiets neokonfucianisme, da konfucianismen tok opp i seg noen nye elementer fra både taoisme og buddhisme.

Forvirrende nok har konfucianismen to begreper som lyder , med hver sin innholdsbestemmelse. Det er det yngste som denne artikkelen handler om. Det andre begrepet ( 礼, tradisjonelt tegn: 禮 ) som griper tilbake til konfucianismens opphav, behandles i egen artikkel.

Zhu Xi

Det neokonfucianske Lǐ gjengis gjerne som «det ytterste prinsipp». Det står i relasjon til . Det er som i denne relasjonen fastsetter alle tings egentlige natur, mens er den substansen som får sin form under innflytelse fra . Prinsippet gjelder både for menneskelig adferd som for prosesser i naturen.

Det var den neokonfucianske filosofen Zhu Xi (11301200) som i særlig grad formet forståelsen av begrepet. Zhu Xis filosofi tok utgangspunkt i den naturlige verden, men hadde også moralske implikasjoner. eksisterer i mennesket, og heri ligger menneskets evne til det gode. Men ikke alle mennesker makter å virkeliggjøre dette gode, la gi det gode form, fordi deres kommer i veien. Ennskjønt gir menneskets dets fysiske form, kan det virke hemmende eller blokkerende for dets sanne menneskelige natur. Dermed beveger oss til å handle galt og forhindrer oss fra å erkjenne hvorfor våre gjerninger er gale eller onde. Men heldigvis er det ved en prosess av selvgranskning og selverkjennelse mulig for menneskets å erkjenn sin egen og dermed unngå dårlig oppførsel.

Zhu Xi sammenligner et sted (menneskenaturen) med en perle og (materien) med en vannpytt. Han ser for seg at perlen befinner seg nede i vanndammen, og sier at vannets beskaffenhet – om det er klart eller om det er grumsete – avhenger av betrakterens dygd og erkjennelse. Uvitende eller onde mennesker kan ha den samme natur () som de kloke og god, men deres er annerledes. For de vise er likesom rolig og klart vann som muliggjør -perlen å bli sett i all sin glans. Men for den uvitende eller onde er som sølevann. – Dyr har ifølge Zhu Qi egentlig også en dygdig natur, men deres er som tykk søle.

Zhu Xi tolket denne erkjennelsen inn i noen av de konfucianske klassikere. Han fremholder at Mesteren selv, vismannen Konfucius, erkjente helt klart, både i verden, i tingene, i samfunnet og i seg selv, og som handlet deretter. I virkeligheten var Zhu Xis lære om / en nyskapning; i konfucianismens første 1 300 år var det få om noen metafysiske ansatser om tingenes indre natur (selv om man hadde utviklet lærer om menneskets iboende godhet eller ondskap). Konfucius avgrenset seg selv mye godt til å fokusere på personlig adferd, mellommenneskelige relasjoner og samfunnet i stort.

Zhu Xi lærte at samfunnet har sin egen , og samfunnslederne trenger å forstå den for å kunne være gode herskere. Av den grunn bør herskerrollen være forbeholdt de vise.

Wang Yangming

Hvordan en hersker tilegner seg kunnskap av , er det grunnleggende skillemerke mellom to hovedretninger innen neokonfucianismen. Zhu Xi betraktes som grunnlegger av den rasjonalistiske skole (lǐxue), hvoretter det er ved menneskets eget resonnement, ved dets analyser og observasjoner, at det erkjenner . Men noen århundrer, under Ming-dynastiet, oppstod det en annen retning, den idealistiske skole (lǐxiǎng?). Dens ledende eksponent var filosofen Wang Yangming (14721529), og han promoverte begrepet Det universelle sinn. Det var ikke i observasjoner eller resonnementer at mennesket ble oppyst om s sanne vesen; det skjedde ved intuitiv erkjennelse eller spontane inngivelser. Innvirkningen fra buddhismen, og særlig fra Chan-buddhismen, er her påtakelig. Selv om også Zhu Xi var influert av buddhismen, overtok han ikke så mange impulser derfra som Wang Yangming.

Den buddhistiske innflytelse ble i øvrig fornektet av neokonfucianerne. Vel betjente de seg fra buddhistisk tankegods, men de mente å finne de tankene i den gamle konfucianisme og i de klassiske verker. Neokonfucianismen var i sine ytringer sterkt negativ til buddhismen.

Autoritetsdata