Plansmie
Plansmie (på fransk og engelsk charrette) er en planleggingsmetode for kollektiv utvikling av en idé eller et konsept for blant annet by- eller regionutvikling. Plansmier kan dekke flere felt, og nærliggende er smidige metoder innen programvareutvikling og metoder for lokal planlegging av stedsutvikling. Sentralt i metoden er å samle alle aktører slik at de i løpet av en kort iterasjon kan lage eller forbedre en plan som har bred tilslutning i et lokalsamfunn.[1][2]
Metoden er i sin moderne form bruk siden 1990-tallet, ofte i forbindelse med utviklingen av nyurbanisme og stedsaktivisme. I Norge har et titalls[3] plansmier blitt avholdt på 2000-tallet. Blant dem er:
- plansmien i Evje, som dokumenteres i filmen Sørlandsrefseren
- plansmien om alternativ Filipstad-utbygging i Oslo[4][5]
- Rakkestad kommunes plansmie i 2011.[6]
I Norge har særlig Audun Engh, Arne Sødal og Erling Okkenhaug promotert plansmie som verktøy for stedsutvikling.[7]
Uttrykket charrette har sin opprinnelse i arbeidsmetoden arkitektstudenter ved École nationale supérieure des beaux-arts i Paris benyttet frem mot avsluttende eksamen på 1800-tallet. Émile Zola skildret en slik scene med hektisk arbeid frem mot en leveringsfrist i verket L'Œuvre som ble utgitt i 1886. Siden har uttrykket betydning utviklet seg og fått dagens design- og byutviklingsrelaterte betydning. Det norske begrepet plansmie har vært i bruk fra ca 2004.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Om plansmier
- ^ Plansmier er demokrati og medvirkning
- ^ NI PLANSMIER ER HOLDT I 2008 - 2014
- ^ Ber byråden vurdere å droppe Filipstad-tunnel
- ^ Eget forslag til Filipstad-utbygging
- ^ «Invitasjon til kurs i plansmie». Arkivert fra originalen 5. april 2016. Besøkt 26. mars 2016.
- ^ Plansmier - deltakelse, engasjement og konsekvens, besøkt 24. mai 2016