Polyester
Polyester er en type av polymer som finnes både som hardplast og som termoplast. Polyester anvendes som harts sammen med armeringsmateriale som karbonfiber, aramid- eller glassfiber i plastkompositter (båter, bilkarosseri, fly med mer), som jutmasse i produksjonsindustrien og som kunstfiber i tekstiler og klær – ofte friluftsklær (for eksempel polyesterfleece), ettersom materialet har lavt vannopptak, herder raskt, er relativt holdbart og anses bekvemt å bære.
Vanlige polyestre er f.eks. polyetylentereftalat (PET) og ortoftalsyrepolyester mens isoftalsyrapolyester anvendes når en mer kjemikalieresistent plast behøves i for eksempel tanker og rørkonstruksjoner. Polyester bygges opp av estermonomerer.
Polyester er, sammen med akryl og nylon, en av de oljebaserte fibrene som antas å både være mest skadelig for miljøet og ha en etisk lav standard for produksjon.[1] Trenger ikke fremstilles oljebasert,
Historie[rediger | rediger kilde]
Naturlige polyester var kjent siden ca 1830. Den første synthetiske polyester (glycerinphthalat) ble benyttet under første verdenskrig som impregneringsmiddel; alkydharpiks kom som Glyptal på markedet i 1920-årene fra General Electric.[2] Som tekstilfiber ble det utviklet av Wallace Hume Carothers' gruppe hos DuPont på 1930-tallet, men disse første tålte ikke varme godt. Dette var et problem som først ble overvunnet av John Rex Whinfield i 1940-årene i England. De første slike fibre ble fremstilt kort etter annen verdenskrig som terylene av Imperial Chemical Industries.[3]
Polyesterfiber begynte å tilvirkes for allmennheten i begynnelsen av 1950-årene. Polyester er nå verdens nest viktigste tøymateriale etter bomull, og utgjør 20 % av verdensproduksjonen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Grønn hverdag: Miljøvennlige klær». Arkivert fra originalen 10. november 2013. Besøkt 18. september 2014.
- ^ Charles Carraher: Polyesters, Chemistry explained.
- ^ Artikkelen Whinfield, Lexikon bedeutender Chemiker, Harri Deutsch, 1989.