Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
Jupiters måner består av 67 bekreftede måner og er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Fra slutten av det 19. århundre har dusinvis av mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske gudenJupiter, eller hans greske tilsvaring, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter, og de resterende 60 månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
Åtte av Jupiters måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke er stort inklinerte i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de hadde gått i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye smalere og nærmere Jupiter; disse er kilder til støvet som utgjør Jupiters ringer.
Jupiters øvrige 59 måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner. Der er 17 nylig oppdagete irregulære satellitter som enda ikke har blitt navngitt.
Observatoire de Nice er et astronomisk observatorium i Nice, Frankrike. Det ligger på toppen av Mont Gros. Byggingen av observatoriet ble satt i gang i 1879 av bankieren Raphaël Bischoffsheim. Arkitekten var Charles Garnier, og hovedkuppelen ble tegnet av Gustave Eiffel. Refraktorteleskopet på 76 cm ble satt i drift i 1888, og var da verdens største teleskop. Det ble overgått et år senere av den 91 cm store refraktoren ved Lick Observatory.
Joseph Louis Lagrange blir regnet som en av de største av matematikerne på 1700-tallet. Han var direktør ved institutt for matematikk ved Berlin vitenskapsakademi (1766–1787). Han utgav flere avhandlinger om himmelmekanikk, og hovedverket hans er Mêcanique analytique (1788). Her finner man de såkalte lagrangeske bevegelseslikninger for mekaniske systemer. Han flyttet til Paris i 1793 og ble formann for komiteen som utarbeidet det metriske målesystemet.
