Sigmund Feyling
| Sigmund Feyling | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. mai 1895 Egersund | ||
| Død | 28. jan. 1980 (84 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Parti | Nasjonal Samling | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
Sigmund Feyling (opprinnelig Simon Feyling Slettebø;[1] født 8. mai 1895 i Egersund, død 28. januar 1980 i Oslo[2][3]) var en norsk prest. Han var under andre verdenskrig ekspedisjonssjef i kirkedepartementet for Nasjonal Samling, og gikk i spissen for å kontrollere og nazifisere kirken. Målet var å gjøre kirken til et lydig redskap for de nye makthaverne.[4][5][6]
Feyling var en konservativ teolog, som leste Bibelen bokstavelig og mente at nazismen ga større rom til å forkynne enn for eksempel kommunismen. Han viste blant annet til taler av Goebbels og Hitler der de lovet å la religionene få være i fred.[7] På 1930-tallet var han kritisk til persondyrkelsen av Hitler i Tyskland.[2] Han skiftet navn til det tyskklingende Sigmund Feyling.[1] Feyling var hans morsslekts navn; tippoldefaren Ludvig Feyling var født i Tyskland og kom til Egersund som tømrer og snekker i 1776.[8]
Utdanning og teologisk arbeid[rediger | rediger kilde]
Feyling var utdannet lærer og hørte opprinnelig til en radikal og kirkekritisk fløy i lekmannsbevegelsen.[2] Han ble cand.theol. i 1924, tok praktisk-pedagogisk seminar i 1926 og ble samme år ordinert til prest. Han ble prost i Dalane i 1936 etter å ha tjenestegjort som sogneprest i Egersund og Ogna.[1][9] Han var en periode formann i Israelsmisjonen i Rogaland.[2]
Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Feyling meldte seg inn i Nasjonal Samling i november 1940.[5] Som ekspedisjonssjef under NS fra februar 1941 kom han raskt i konflikt med kirken. Han mente at prestene skulle være lydige mot makthaverne og ikke blande seg i politikk, men konsentrere seg om evangeliet.[2] Feyling forsvarte en autoritær og anti-liberal linje, og mente Vidkun Quisling var Guds gave til Norge. Han var Den midlertidige kirkeledelses hovedmotstander.[4] Ragnar Skancke var Feylings sjef i departementet, og Feyling hadde ansvar for utredninger og lovutkast som berørte blant annet jødene.[1] NS-regimet ville i 1942 erstatte Eivind Berggrav med Feyling som redaktør i tidsskriftet Kirke og Kultur, tidsskriftet innstilte da driften.[4] Feyling ville ikke innføre Deutsche Christen i Norge.[6] I sitt forsvar for den autoritære staten brukte han blant annet Ole Hallesbys Den kristelige sedelære. Feyling mente at Hitlers angrep på kommunismen etter 1933 var en fordel for de kristne i Tyskland. Han besøkte Tyskland i 1933-1934 og var inspirert av Paul Althaus' luthersk ortodokse lære basert på en autoritær og nasjonal statsforståelse.[10]
Jødene[rediger | rediger kilde]
Han mente det ville være best for jødene om de fikk sitt eget land og forsvarte arrestasjonen av jødene[2] [5]). Feyling støttet de som fryktet «jødeveldet» og mente at jødedommen var en fare for hele verden. Han uttalte senere at han hadde bedt Quisling om å være moderat i jødespørsmålet, noe som skal ha gjort Quisling rasende.[7] Benkt Jerneck var korrespondent for Sveriges telegrambyrå i Oslo 1942-1943 og beskrev Feyling som skinnhellig, ærgjerrig, hensynsløs og sadistisk. Feyling ble beskrevet som en ond ånd som hvisket Skancke og Quisling ting i øret når de viste tegn til være moderate.[5] Jerneck intervjuet Feyling etter deportasjonen av jødene og der uttalte Feyling: «Det er en stor lykke for jødene at de nå kan samles på ett sted, slik som de så lenge har ønsket. Det kan kanskje i øyeblikket synes å være et grusomt skritt, men en dag vil jødene takke oss.»[11]
Rettsoppgjør[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Det norske landssvikoppgjøret
Ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble han dømt for oppløsning av Det mosaiske trossamfunn og for beslag i midler og eiendom. Feyling ble i 1949 dømt til 15 års tvangsarbeid med fratrekk for 1502 dager i varetekt. Han ble også fradømt retten til å arbeide som prest. Han ble løslatt i 1951 og fikk da økonomisk hjelp av Eivind Berggrav og Ole Hallesby.[7] Portrett av Feyling som henger i Egersund kirke er omstridt. Ragnar Skancke var den siste nordmann som ble henrettet etter krigen, trolig ville Feyling også blitt henrettet om saken hadde kommet opp tidligere ifølge Jostein Berglyd. I 1949 var stemningen i landet mildnet. Blant annet på grunn av omfattende dokumentasjon ble Feyling sittende lenge i varetekt.[1][12][13] Wilhelm Wagner mente Feyling var den reelle kirkeminister.[5] Feyling var den siste NS-presten som ble dømt og som fikk lengst straff.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e «Presten som ville nazifisere Norge». Dagen.no (norsk). 13. november 2016. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017.
- ^ a b c d e f Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. ISBN 8252525490.
- ^ «Dødsannonse». Dalane Tidende: 7. 1. februar 1980.
- ^ a b c Kyrkja under krigen: bokutgåve av TKRS 1 1995. Volda: Møreforsking Volda. 1995. ISBN 82767920462 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ a b c d e f Berglyd, Jostein (1990). De gjorde et valg: egersundere og dalbuer i kamp 1940-1945. Egersund: Dalane folkemuseum og Dalane tidende. ISBN 8299035848.
- ^ a b Austad, Torleiv (1974). Kirkens grunn: analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-45. Oslo: Luther. ISBN 8253171390.
- ^ a b c Hagtvet, Bernt: Han dreiv gjennom nazifiseringa av kyrkja. Dag og Tid, 11. august 2017, s. 28.
- ^ «Feyling, Ludvig Caspersen». Egersund byhistoriske leksikon. Dalane folkemuseum. Besøkt 13. september 2019.
- ^ Prester i den Norske kirke og andre teologiske kandidater (norsk). Oslo: Land og kirke. 1974. s. 68–69.
- ^ Kirken, krisen og krigen. Bergen: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200057194.
- ^ Skodvin, Magne: Nasjonal samling og "jødeproblemet". Aftenposten 1. februar 1998
- ^ Flydal, Lars (31. oktober 2016). «Han var Norges mektigste nazi-prest». Vårt Land (norsk). Besøkt 4. oktober 2017.
- ^ Tidende, Dalane. «Feyling-portrettet heng i ein tynn tråd». dalane-tidende.no. Arkivert fra originalen 5. oktober 2017. Besøkt 4. oktober 2017.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Berglyd, Jostein (2016): Presten som ville nazifisere Norge. En biografi om Sigmund Feyling. Portal forlag.